Tre navn. Gisèle Pelicot. Virginia Giuffre. Moumita Debnath. Tre saker der det er valgt sannhet framfor stillhet.
Kommentar av
Shreeradha
Mishra-Unhammer
Rådgiver, progamavdelingen
Publisert i Vårt Land 8. mars 2025
Disse tre kvinnene kan gjerne få oppmerksomhet i forbindelse med kvinnedagen. Fra forskjellige steder i verden forteller de den samme historien om at overgrep ikke primært skjer i mørke bakgater. De skjer i rom der noen har grunn til å stole på en annen, som kan være en partner, en autoritet eller et system. Der makt gjør det enkelt å forgripe seg på en annen, og der den andre vanskelig kan få sin rett.
Det de har til felles, er ikke bare overgrepene, men hvordan makten ble beskyttet.
Pelicot sto fram etter å ha blitt dopet ned og systematisk voldtatt av ektemannen og menn han slapp til, for å misbruke henne mens hun var bedøvet.
Giuffre tvang verden til å se hvordan Jeffrey Epstein kunne misbruke barn i årevis tett på eliter og institusjoner.
I Kolkata i India utløste voldtekten og drapet på legepraktikanten Moumita Debnath landsomfattende protester ikke bare mot denne forbrytelsen, men mot sviket i systemet rundt.
Det de har til felles, er ikke bare overgrepene, men hvordan makten ble beskyttet.
Noen tror kvinners grenser er forhandlingsbare
Jeg har arbeidet både i India og i Norge innen vold i nære relasjoner og mot menneskehandel. Det arbeidet lærer deg en ubehagelig regel: Overgrep skjer ikke fordi noen er «monstre» alene. Overgrep skjer også fordi det finnes et underliggende rom av aksept, en stilltiende antakelse om at noen kvinners grenser er forhandlingsbare. At noen kvinners liv, rykte eller fremtid betyr mindre.
Når kvinner i tillegg er sårbare ved at de for eksempel er unge, på flukt, avhengige, isolerte eller traumatiserte, blir sårbarheten selve inngangsbilletten til utnyttelse. Og nettopp derfor er misbruk av sårbarhet, makt eller tillit en kjerne i hvordan seksuell utnyttelse defineres i humanitære systemer som i bistanden, der jeg arbeider.
I praksis kan en «nær relasjon» være rekrutteringspunktet
inn i utnyttelse og kontrollmekanismer.
Skillelinjene mellom vold i nære relasjoner og menneskehandel er ofte ikke åpenbare. I praksis kan en «nær relasjon» være rekrutteringspunktet inn i utnyttelse og kontrollmekanismer. Det kan igjen føre til isolasjon, økonomisk press, skam og trusler. Dette er mekanismer man finner både i vold i nære relasjoner og i menneskehandel.
Tillit
Samtidig: Jeg har opplevd Norge som et land der tillit ofte er startpunktet. Jeg kommer fra en kontekst der mange, helt uten å romantisere eller svartmale, lærer at mangel på tillit, iblant er en nødvendig kompetanse. Det er fordi institusjoner kan ha ujevn kvalitet og det er usikkert om du blir rettferdig behandlet.
I Norge har det vært forfriskende å møte et samfunn der mennesker og systemer ofte gir deg tillit før du har «bevist» at du er verd den. Nettopp derfor føles det ekstra vondt hvis tilliten plutselig kjennes skjør, som en fasade som kan sprekke raskt, slik vi denne vinteren har opplevd at tillit er blitt testet på flere nivåer, også i Norge.
Jeg kommer fra en kontekst der mange, helt uten å romantisere eller svartmale,
lærer at mangel på tillit, iblant er en nødvendig kompetanse.
Når institusjoner vi forbinder med trygghet, blir en del av overgrepsrelaterte offentligheter, ser vi hvor mye tillit betyr og hvor raskt den kan undergraves om det oppleves at svar uteblir eller standarder er uklare.
Det er heller ikke bærekraftig hvis kontrollregimene er strengest nedover i systemet, mens etikk og gråsoner oppover møtes med «dårlig dømmekraft» og stillhet. Derfor er det betryggende at Økokrim har åpnet etterforskning knyttet til Epstein-filene. Rettssamfunnet er ikke en trussel mot tillit, det er selve reparasjonsverktøyet når tillit misbrukes.
Både i bistanden og i utenriksarbeid ellers kan vi ikke håpe oss forbi risiko,
men bygge systemer som gjør risikoen mindre.
I bistandsarbeidet arbeides det med systemer som forebygger. I Strømmestiftelsen arbeider vi for eksempel med livsmestringsgrupper for unge der de styrkes i egne grenser og lærer om rettigheter. I tillegg trengs det ofte sentre i mye av den norske innsatsen der dem som er utsatt for voldtekt og seksuelt misbruk kan henvende seg, med trygg varsling, beskyttelse mot represalier og tilgang til støtte.
Både i bistanden og i utenriksarbeid ellers kan vi ikke håpe oss forbi risiko, men bygge systemer som gjør risikoen mindre.
Ansvarlighetsfeminismen
Mange snakker om «bølger» i feminismen. Hvis vi plasserer vår samtid i den fjerde bølgen der mobilisering mot trakassering, voldtektskultur og straffefrihet kjempes for, vil jeg kalle denne perioden ansvarlighetsfeminismen.
Er vi endelig i den fasen? Der vi ikke bare sier «nulltoleranse», men bygger systemer som tar oppgjør også når det koster?
Til alle som har valgt sannheten fremfor stillheten: Dere har allerede flyttet verden. Nå må vi bygge systemene som sørger for at dere ikke står alene.
Nå må vi bygge systemene som sørger for at dere ikke står alene.